Gunhild Archer, counselor

Jeg liker å lese innlegg hvor innsenderen beskriver situasjonen de er i og spør leserne om råd. Det er alltid ett råd som går igjen: «Gjør det slutt!» Innsenderen blir alltid bedt om å ikke godta det som skjer – ikke finn deg i det, ha selvrespekt, gå. Selv om en del av deg har lyst til å gjøre det slutt, er det andre deler inni deg som, selv om du er såra, lei deg, kanskje du ikke orker mer, ikke er klar for å gå.

«Du fortjener bedre.»

«Ikke finn deg i det.»

«Gjør det slutt.»

Enten eller, som om du ikke har et hav av ulike følelser du kunne ønske ble tatt hensyn til. Hadde det ikke vært bedre om de, istedenfor å si «gå», hjalp deg og finne en løsning som ivaretok kompleksiteten du følte på?

Det er selvfølgelig forskjell på mennesker som har mønstre, sår og ting de har lært, men som genuint bryr seg om deg og legger inn synlig innsats for at forholdet og du skal ha det bra, og mennesker med mønstre, sår og ting de har lært, som IKKE ser deg og IKKE gjør en konkret innsats når det gjelder å ivareta deg. Hvis du er i en relasjon med sistnevnte er du i en prosess hvor du lærer å se, og godta, at de ikke gjør det som trengs for at du skal ha det bra. På et tidspunkt kommer du til å gjøre det du trenger for å ivareta deg selv, om enn det betyr brudd, begrenset kontakt, tydelige håndheving av grenser osv. Er du derimot i en relasjon med noen som vil ditt beste, men, akkurat som deg, har sine ting å jobbe med, kanskje disse spørsmålene kan hjelpe når følelsene tar overhånd og du lurer på om du skal gå eller bli:

For at jeg skal ha det bra, hva trenger jeg at endres/ser annerledes ut?

Hvis endringen jeg trenger kan tre i kraft fra dette øyeblikket, er det nok til at jeg føler meg ok, eller trenger jeg å bli sett, hørt og forstått i tillegg? Eventuelt trenger jeg noe annet?

Kan JEG endre det som trengs å endres, eller trenger jeg at den andre endrer det?

Kan vi samarbeide om endringen, eller trenger jeg at personen er ansvarlig for endringen på egenhånd?

Vi har så mange forventninger til oss selv når det gjelder hva vi bør gjøre at det er vanskelig å lytte til hva egentlig ønsker. Det kan være du er på et sted hvor du trenger at andre er proaktive og villige til å legge inn mer innsats enn deg. Det kan også være du er på et sted hvor du ønsker å oppleve at du kan ta ansvar, så du vil gå hele veien alene. Hvis du vil ha den opplevelsen du ønsker, starter det med at du lytter til stemmen du finner dypt inni deg. Lytt til deg selv, og være ærlig om hva du faktisk ønsker. Deretter snakker med delene i deg som ikke liker det stemmen dypt inni deg sier. Når de har blitt hørt finner du ut om de kun trengte å bli hørt, eller om de trenger mer.

Spørsmål rundt relasjonsproblematikk blir ofte møtt med en «enten eller» holdning. Hvis noen har gjort noe sårende blir hvorvidt den sårede godtar den respektive handlingen automatisk knyttet til den såredes selvverd. Om man har et høyt selvverd har man en viss standard. Istedenfor å være i en relasjon med et mennesker som tidvis gjør feil og ønsker å høre om opplevelsen din så de kan gjøre det godt igjen, omskaper vi situasjon til å handle om hvorvidt vi fortjener hvordan vi ble behandlet. Det er lite rom for at vi er menneskelige – feilbarlige, ikke tenker likt, og at vi har med oss ulike tanke- og handlingsmåter fra erfaringene vi har med oss. Jeg snakker ikke om mennesker som fortsetter å såre deg, ikke lytter, er uvillig til å se din side, men om de som er glad i deg og har vist gjennom handling at de tar til seg tilbakemelding om følelsene dine.

Jeg unner deg å ha relasjoner hvor du vet at du er ønsket, er trygg på at du kan si hva du føler, og at dere løser situasjoner med et fokus på å ivareta hverandre så godt som mulig.