Jeg har lyst til å fortelle om en venn og hva hun har lært meg. Relasjonen vår startet da jeg tok kontakt med henne for et år siden, etter å ha hørt den smertefulle historien hennes via søsteren min. Jeg gikk inn i relasjonen med intensjon om å hjelpe, og å vise verden (eller kanskje meg selv) at jeg kunne klare noe ingen andre klarte – å få henne ut av smerten. Det er litt som å gå opp til noen og si «Hei du, skal vi være venner? Jeg vil at du skal ha det bra. Faktisk trenger jeg at du har det bra så jeg ikke føler meg mislykka». Jeg kunne sikkert også slengt på «ps så er jeg avhengig av at du har det bra for at jeg skal føle meg elsket, så hvis jeg ikke klarer å få deg til og ha det bra blir jeg dritredd for at du skal gå fra meg, og du aner ikke hvor mye irrasjonelt jeg gjør da». For å si det sånn… Det tok ikke lang tid før jeg var irritert på henne for at hun ikke ville ha det bra. Jeg husker ikke hvor lenge jeg følte meg sint før jeg forstod den bakenforliggende dynamikken. Da jeg ikke klarte å få henne til og ha det bra kom jeg i kontakt med (1) jeg får ikke til en dritt, (2) jeg klarer ikke gjøre hun glad -> hun kommer til å gå fra meg -> jeg kommer alltid til å være alene, og (3) jeg er ikke flink i jobben min -> hvis ikke jeg kan jobben min har jeg ingenting av verdi.
«Jeg får ikke til en dritt» føles mest ubehagelig. Jeg blir rastløs, urolig og utilpass i min egen kropp. Jeg har lyst til å skrike høyt, men samtidig har jeg ikke lyst til at noen skal se hvor vondt jeg har det. Det føles uhåndterbart at alle skal se hvor voldsomt jeg reagerer. Jeg tror det jeg føler er skam. Skam fordi jeg overreagerer.
Alt dette pågikk i underbevisstheten min da jeg ikke klarte å få vennen min til og føle seg bedre. Jeg skårer null poeng i å la vennen min være seg selv. Det tok litt tid før jeg innså at hun trenger å få lov til og være der hun er, selv om det er vondt. Jeg gjør henne vondt når jeg vil hun skal være et annet sted enn der hun er, og så lenge jeg har den holdningen er hun også alene i smerten. Fra hennes perspektiv gjør sannsynligvis begge deler vondt. Jeg merket hvordan holdningen min til henne endret seg da jeg forstod dette. Nå handler relasjonen vår ikke lenger om at jeg skal bevise meg selv. Den handler om å forstå henne, og om å være der hun er, sammen med henne.
Gunhild Archer, MD in Psychology and Counseling 