Hvor ofte snakker man egentlig om hva slags relasjon man ønsker, med den man er i relasjon med? Eller hvordan den andre virker inn på en selv, eventuelt hvordan man virker inn på den andre? Jeg har ikke vært særlig åpen på noen av områdene selv. Aldri, før det siste året. Jeg kan ikke huske å ha vært rundt så mange som har vært åpen om det heller. Jeg kan ikke si sikkert at relasjonene jeg har observert, som foreldrene mine, eller parforholdene vennene mine har vært i, ikke har snakket om ting på tomannshånd, men jeg antar at relasjonen hadde sett annerledes ut om de hadde vært åpne om det. Jo mer jeg tenker over det, jo mer kjenner jeg at jeg reagerer med overraskelse og fascinasjon. Hvordan klarer man å være i relasjoner i det hele tatt når man ikke har en ærlig og åpen dialog om hva man ønsker og hvordan man oppfatter hverandre? Jeg mener; hvordan klarer man å være i en relasjon som føles godt, som er trygg.
Jeg vet at jeg ikke har vært åpen om hva jeg vil ha fordi jeg ikke har vært klar over hva det har vært. Det er først i det siste jeg har begynt å lære mine egne ønsker og kjenne. Når jeg nå begynner å bli bevisst hva jeg kan være åpen om, for eksempel hvilke behov jeg kan formidle, kjenner jeg at jeg holder igjen av frykt for å være krevende eller «for mye». Eller for å bli møtt med manglende forståelse. Eventuelt worst case: ikke en gang å bli hørt. Jeg tror kanskje det er de mest vanlige grunnene for de fleste. Man er redd for å bli likt mindre på et eller annet vis, eller man er redd for at den andre reagerer ved å benekte («nei, det er ikke det jeg gjør») eller snu det over på den andre («det er du som ikke skjønner»). Man ender opp med å føle seg verken sett, hørt, følt eller forstått.
Etter at jeg begynte å øve på og være åpen om hvordan den andre i relasjonen virker inn på meg, merker jeg hvor mye følelser det vekker i meg når den andre ikke klarer, eller er villig til, å ta det jeg sier innover seg. Jeg kan si at jeg føler den andre er kort og avvisende, og at det fører til en følelse av utestengelse. Hvis den andre reagerer med å si «jeg stenger deg ikke ute» så er samtalen lagt død. Jeg vil ikke at den andre skal si seg enig om det ikke er sant at han eller hun stenger meg ute, det er ikke det jeg mener. Hvis personen ikke tenker seg om eller sjekker inn med seg selv, om det jeg sier faktisk kan stemme, det er dét som irriterer meg.
En annen måte å drepe samtalen på er om den som mottar tilbakemeldingen sier «jeg skjønner at du føler det sånn», uten å være villig til og finne en løsning. Hvis ikke begge er villig til å snakke om hvordan det kan løses er den ene (jeg, hvis jeg fortsetter på eksempelet ovenfor) dømt til å: (1) leve med følelsen av og være steng ute, (2) føle mindre nærhet enn jeg vet jeg kan føle, og (3) ikke egentlig føle meg forstått (hvis den andre virkelig hadde forstått er det naturlig for meg å tenke at han eller hun ville gjort noe for at det skulle bli bedre). Jeg vet ikke om jeg er kompromissløs når jeg sier dette, men det eneste alternativet jeg finner i en sånn situasjon er og enten akseptere situasjonen, eller å trekke meg unna.
Jeg vet at det er vanskelig å få tilbakemelding om at en har sagt eller gjort noe som sårer den andre. Jeg liker det ikke i det hele tatt om det er jeg som får en sånn tilbakemelding, og reagerer ofte med å føle meg defensiv. Jeg vet ikke hva som foregår i alle andre, men for meg tror jeg det handler om skam. Jeg føler jeg har gjort noe feil og å gjøre noe feil er alvorlig. Alle har en viss idé om hvilken atferd omverden anser som akseptabel. Alle har en viss idé om konsekvensen om man ikke lever opp til det akseptable. Man har kanskje ikke bevissthet omkring alt man anser som akseptabelt, og alle konsekvensene om man ikke lever opp, men det betyr på ingen måte at det ikke påvirker.
Det har vært en innsats for meg å komme til det punktet hvor jeg klarer og differensiere mellom den andres opplevelse av meg, og min verdi som menneske. Det er lett å tro at den ene har direkte påvirkning på den andre, men jeg lærer nå at det ikke stemmer. For eksempel: jeg kan møte en venninne på en måte som gjør at hun ikke føler seg forstått for så å ta imot hennes opplevelse av meg. Der jeg før ville gått i forsvarsposisjon (eller angrep) og sagt at det ikke var sånn jeg mente det, klarer jeg nå å gjøre følgende:
- Trekke pusten
- Tenke over hva jeg sa og hvordan jeg sa det
- Se utsagnet mitt, og holdningen min, fra hennes perspektiv
- Uttrykke forståelse ovenfor reaksjonen hennes
Hvis jeg får tilbakemelding på at jeg ofte reagerer sånn, eller føler selv at det er en vanlig måte for meg å reagere på, kan jeg spørre hvordan hun ønsker å bli møtt. Jeg har ikke lyst til å ha en væremåte som er vond for andre. Jeg har en kompis som ofte reagerer med å sjekke inn når jeg tar opp noe i relasjonen. Han tar til seg tilbakemelding, tenker over det, kjenner etter om han synes det stemmer, og så snakker vi om det. Han er en av de jeg er trygg på at jeg kan øve med. Han tåler hvis jeg reagerer negativt på noe han sier eller gjør – han klarer å la reaksjonen min få rom. Kanskje det er sånn at mennesker som ønsker å ha gode (nære) relasjoner er mer villig til å reagere på den måten? Kanskje det er en forutsetning for å «mestre» en relasjon at man er interessert i og lære seg selv å kjenne?
Det som noen ganger (eller ganske ofte) gjør meg sint, er mennesker som ikke er villig til å ta imot tilbakemelding i relasjoner. Det gjør meg sint fordi jeg føler alt ansvaret for hvordan jeg føler meg i relasjonen ligger hos meg. Hvis jeg oppfatter at den andre stenger meg ute, men ikke vil snakke om hvorvidt det stemmer, hvorfor det skjedde og hva vi kan gjøre for å unngå det, er det mitt ansvar alene at jeg har det bra. Det føles urettferdig å være alene om å ivareta den gode følelsen. En annen ting jeg synes er vanskelig i en sånn situasjon, er at jeg blir usikker på om det jeg føler stemmer. Når den andre avkrefter min følelse av å bli stengt ute, ender jeg ofte med å tenke at jeg tar feil eller at jeg overreagerer. Hvis en relasjon skal fungere er jeg avhengig av at den andre har lyst til å utforske seg selv når jeg adresserer ting. Den andre må tørre å sjekke inn, eller så vil alle «dårlige stemninger» vedvare, uten en varig og god løsning.
Gunhild Archer, MD in Psychology and Counseling 